Vardøs historie
Vardø har en lang og spennende historie som går tusenvis av år tilbake i tid. Her er en kort smakebit.
Vardø (av varg + øy – «ulveøya», nordsamisk; Várggát, kvensk: Vuorea, finsk: Vuoreija) er en by og kommune i Finnmark. Per 1. januar 2011 bodde det 2 111 innbyggere i kommunen. Kommunen grenser mot nabokommunene Vadsø i sydvest, og Båtsfjord i nordvest, mens den har kystlinje mot Barentshavet og Russland i de øvrige himmelretningene.
Administrasjonssenteret i kommunen er Vardø, som ligger på Vardøya og er det største tettstedet i kommunen. Det nest største tettstedet er Kiberg. Vardø er den eldste byen i Nord-Norge, like foran Hammerfest som fikk bystatus noe senere på dagen i 1789. Vardø by er Finnmark fylkes tusenårssted. Vardø er Finnmarks eldste fiskevær og er kjent som Pomorhovedstaden da byen på 1800-tallet var et sentrum for handel med Russland.
Klima
Den varmeste sommermåneden i Vardø har en middeltemperatur for årene 1961–1990, for juli (årets varmeste måned), på +9,2 °C. Vardø har med andre ord et arktisk klima, men den gamle myten om at Vardø ikke har trær (med unntak av et rognetre på Vardøhus Festning som pakkes mot kulden før hver vinter), er noe overdrevet. Man kan også si at Vardø ikke har en klimatologisk definert sommer, men det betyr ikke at det ikke kan bli varmt her.
Historie
De lærde strides om årstallene for når Vardø fikk sin aller første festning. I 1307 etablerte kong Håkon V Magnusson Vardøhus festning, og skjøv dermed Norges østgrense helt hit. Denne skal antageligvis ha blitt utbedret/påbygget til det ble festning nummer to på øya. Begge disse var plasser i Østervågen.
Dagens festning ble ferdigstilt i 1737. Dette stjerneformede festningsverket er tilgjelgelig for besøkende året rundt selv om det fortsatt er et militært område med både kommandant og soldater.
Vardøhus len
Vardøhus len (Finmarken Len) var et norsk len som eksisterte fra senmiddelalderen til lensvesenet ble avsluttet og Norge ble delt inn i amt på midten av 1600-tallet. Lenet utgjorde i geografisk utbredelse det nåværende Finnmark fylke.
Vardøhus festning ble anlagt omkring år 1300 for å sikre norsk territorium mot fiendtlige makter i øst. Dets strategiske beliggenhet og betydning for Norge og senere Danmark-Norge kan ikke undervurderes, og den nordligste administrative enhet i riket ble lagt til stedet.
Vardøhus len var opprinnelig et smålen underlagt Bergenhus hovedlen, men fra 1576 ble Vardøhus gjort til et hovedlen. Ved amtsforordningen av 1661 ble lenet til Vardøhus amt med en amtmann som øverste administrative leder.
Vardøhus amt
Vardøhus amt, fra 1787 Finmarkens amt, var et amt i Norge fra 1668 til 1918. I geografisk utbredelse tilsvarte Vardøhus amt dagens Finnmark fylke. Finmarkens amt inkluderte i årene 1787 – 1866 Senjen og Tromsø fogderi, som i dag utgjør Troms fylke.
Etter amtsforordningen av 1661 skulle benevnelsen og styringsformen for lenene i Danmark-Norge gjøres om til amt etter nordtysk mønster, og hvert amt skulle styres av en amtmann. Av Vardøhus len, hovedlen fra 1576 etter tidligere å ha vært underlen av Bergenhus hovedlen, ble Vardøhus amt etablert i 1668 med Otte Bjelke som amtmann. Det nye amtet omfattet dagens Finnmark fylke, og var delt i Vestfinmarkens og Østfinmarkens fogderier. Grensen mellom de to halvdelene av amtet ble somme tider regnet ved Nordkinnhalvøya, andre ganger ved Sværholthalvøya.
Amtet var underamt av Trondhjems stiftamt til 1844, deretter under Tromsø stiftamt til 1918.
Amtmannen var amtets øverste administrative leder. Amtmannsetet var opprinnelig Vardøhus festning, men vekslet siden mellom Vardø, Vadsø og Alta til 1814, da det ble flyttet permanent til Tromsø. Etter amtsdelingen i 1844 var det felles amtmann til 1866. Deretter ble det strid om lokaliseringen av amtmannsetet i Finmarken, inntil amtmannsetet ble lagt permanent til Vadsø i 1894.
Finmarkens amt endret navn til Finnmark fylke i 1919, med sete for Fylkesmannen i Vadsø.
Av kgl. reskript 1688 fikk fogderiene i Finnmark den særegenhet at de også inkluderte sorenskriverembetet, som i landets øvrige deler var egne embeter. Mot slutten av 1600-tallet ble de to fogderiene slått sammen til Vardøhus fogderi (senere Finmarkens fogderi), slik at hele amtet var kun ett fogderi og ett sorenskriveri. Fogdene holdt vekselvis til i Vardø og Vadsø frem til 1768, deretter i Alta. Ved kgl. resolusjon ble Finmarkens fogderi i 1816 atter delt i to: Vestfinmarkens og Østfinmarkens fogderier, og fogden var i begge også sorenskriver. Videre ble fogderiene i 1853 splittet opp ytterligere, til Alten og Hammerfest fogderier i Vest-Finnmark, Tanen og Varanger fogderier i Øst-Finnmark. Karasjok som tidligere lå under Vestfinmarkens fogderi ble samtidig overført til Tanen. I 1868 ble til sist Vardø fogderi skilt ut fra Varanger, slik at det mot slutten av 1800-tallet var tilsammen fem fogderier i amtet.
I geistlig forstand var amtet likeledes inndelt i to prostier (Østfinmarken og Vestfinmarken), som lå under Trondhjems stift frem til 1804, deretter under Tromsø stift (fra 1919 kalt Hålogaland bispedømme).
Utviklingen av Finmarkens amt
Frem til 1826 var det ingen fast grense mellom Norge og Russland, det er nå Russlands eldste grense. Det var fra slutten av 1700-tallet av interesse for å bygge ut og utvikle landsdelen. I 1826 ble kommisjonen for undersøkelse om Finmarkens oppkomst nedsatt. Rapporten var bestilt av Stortinget og inneholder beskrivelser av næringsvirksomhet, bosetning og folkeliv og førte til endringer i lovverk utover på 1800-tallet.
Hekseprosessene
Tidlig på 1600-tallet utgjorde Vardø et tyngdepunkt for hekseprosessene. Fjellet Domen vest for det 1,7 km brede Bussesundet som skiller Vardøya fra fastlandet, var et kjent heksefjell på 1600-tallet. De lærde mente at nedgangen til helvete var i hulen nedenfor fjellet Domen.
Hekseprosessene i Finnmark var ekstreme, sammenlignet med resten av Norge og Europa. 91 mennesker ble henrettet for trolldom på 1600-tallet. 77 kvinner og 14 menn ble drept, mange dømt til ild og bål på Vardøhus. I 2011 åpnet dronning Sonja et minnesmonument over ofrene for hekseprosessene i Finnmark. En del av monumentet er laget av den verdensberømte kunstneren Louise Bourgeois, og er en brennende stol med sju speil rundt. Arkitekt Peter Zumthor står bak minnehallen på over 100 meter, der alle 91 ofrene har fått et vindu med lys og en minneplate over hvert offer. Monumenetet er en del av prosjektet Nasjonale Turistveger og er satt opp på Steglneset i Vardø.
Vardø by
I 1789 fikk Vardø bystatus samme dag som-, men litt tidligere enn Hammerfest. Vardø er dermed den eldste byen i Nord-Norge. Pomorhandelen dannet mye av grunnlaget for byens vekst, og utover 1800-tallet utvidet byen sine handelsforbindelser med Russland, først og fremst med handelsbyen Arkhangelsk.
Formannskapsdistriktet Vardø (by og landdistrikt) ble opprettet i 1838 og omfattet dagens Vardø og Båtsfjord kommuner. For å etterleve formannskapslovenes skille mellom by og landdistrikt, ble Vardø i 1839 formelt delt i Vardø kjøpsted og Vardø landdistrikt, men pga. liten befolkning ble de i kommunal forstand først skilt ved kgl. resolusjon av 22. mai 1868, med virkning fra 1. januar 1869.
Ved delingen i 1839 hadde Vardø kjøpsted 193 innbyggere og bestod bare av den bymessige bebyggelsen i tilknytning til Vardøhus festning (selve festningen medregnet) på Vestøya og Austøya (aka Vardøya) med et areal på ca 0,2 km², mens Vardø landdistrikt hadde 245 innbyggere og et areal på 2258 km². 1. januar 1874 ble resten av Vardøya med 48 innbyggere overført til Vardø by, hvis areal økte til 3,65 km². 1. januar 1964 ble den østlige tredjedelen av Båtsfjord (inntil 1955 Vardø landdistrikt) med 621 innbyggere overført til Vardø, som med dette fikk sitt nåværende flatemål.
I Vardøs byvåpen kan man lese: “VARDÖENSIS INSIGNIA URBIS. CEDANT TENEBRÆ SOLI”, som betyr “Byen Vardøs segl. Mørket skal vike for solen”.
Kibergneset ved Vardø er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Her ligger rester av et tysk kystfort fra Andre verdenskrig. Vardø er den østligste byen i Norge og hele Vest-Europa. Byen ligger lenger øst enn St. Petersburg, Kiev, Odessa og de vestlige forstedene i Kairo. Det er bare en liten del av Sibir som ligger lenger nord enn Vardø. Vardø er i samme tidssone som resten av Norge. Plasseringen nesten 20 grader øst for Oslo tilsier en tidsforskjell på 1 time og 20 minutter. Når klokka er 15 i Oslo burde den være 16.20 i Vardø.
Samferdsel og kommunikasjon
Vardøya er tilknyttet Europavei 75 gjennom den 2892 meter lange Vardøtunnelen under Bussesundet. Tunnelen som ble tatt i bruk 22. desember 1983 og offisielt åpnet av kong Olav V den 16. august 1984, var den første undersjøiske tunnelen i Norge. På fastlandssiden av Bussesundet, på Svartnes, er det bygget ei ny og moderne havn. Her ligger også Vardø lufthavn, Svartnes. Vardø by er anløpshavn for hurtigruten. På Vardøya ligger kystradiostasjonen Vardø radio.
Kultur og severdigheter
Vardø museum er en del av Varanger museum, som dekker kommunene Sør-Varanger, Vadsø og Vardø. Museet står for formidlingen av Vardø bys historie og Vardø som pomorhovedstad, grensefestningsby og fiskevær, og er også ansvarlig for formidlingen ved Steilneset minnested og Partisanmuseet i Kiberg.
Steilneset minnested i Vardø er reist til minne om de 91 ofrene for trolldomsprosessene. Historien formidles gjennom kunst og arkitektur, realisert i samarbeid mellom billedkunstneren Louise Bourgeois og arkitekten Peter Zumthor.
I juli 2012 arrangerte Pøbel, Komafest i Vardø, et stort gatekunstprosjekt som involverte 12 forskjellige gatekunstnere fra Europa og USA. Komafest gikk over tre uker, der kunstnerne kom puljevis og jobbet i ti dager hver. Prosjektet var et samarbeid mellom Pøbel, Nordnorsk Kunstnersenter og KORO (Kunst i offentlig rom).
Forsvaret
Tidligere lå Luftforsvarets stasjon Vardø her, men den ble nedlagt og videreført under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Etterretningstjenesten har en stasjon på Vårberget i Vardø, FSTV, der den omstridte Globus II-radaren står.
Det er fremdeles et mindre, militært kommandantskap på Vardøhus festning.
Vardøhus har også en aktiv venneforening, Vardøhus Festnings Venner, som har til oppgave å hjelpe til med å ta vare på festningen. Vardøhus Festnings Venner har også tilført festningen tiltrengte midler til forskjønnelse gjennom nange år. Venneforeningen har støttemedlemmer rundt omkring i hele verden, og har eksistert i over siden 1986.
Vennskapsbyer
- Arkhangelsk
- Kemijärvi
Kiberg
Kiberg (nordsamisk: Biergi, kvensk: Kiiperi, russisk: Birka) er et sted i Vardø kommune i Finnmark. Det ble fram til 2016 regnet som et tettsted[1]. Kiberg ligger ca. 10 km sørvest for kommunesenteret og like sør for Kibergneset, som er det østligste punktet på fastlandet i Norge.
Under andre verdenskrig deltok mange kibergværinger som partisaner på sovjetisk side i kampen mot tyskerne. Først på slutten av århundret ble kibergpartisanene rehabilitert av kong Harald V.
Kiberg var tidligere et av de største fiskeværene ved Varangerfjorden. Det eldste skattemanntallet (1520) oppgir 12 skattemenn, tilsv. 60-70 innbyggere. Kiberg var kirkested frem til 1747. Fra midt på 1700-tallet spilte Kiberg en viktig rolle for russiske pomorer som drev fiske på Varangeren. I 1830 ble det vedtatt en lov, de såkalte “Kiberg-rettighetene”, som regulerte russefisket. Båtlagene fikk fra nå av bare ha tilhold i seks navngitte fiskevær i Øst-Finnmark, deriblant Kiberg. Etter hvert konsentrerte russerne seg om Kiberg, De satte opp primitive boliger, lagre og rorbuer på stedet, og lot båtene ligge i vinteropplag der. Rundt 1880 drev 150-200 pomorer fiske fra Kiberg hvert år, fordelt på 35-50 båter. På denne tiden ble det opprettet en russisk Røde Kors-stasjon i fiskeværet for å bedre de sanitære forholdene. Russernes fiskerettigheter i Finnmark ble opphevet i 1913.
Krig og partisanvirksomhet
Bygda, som i alle år hadde hatt nær tilknytning til Russland, ble sommeren 1940 satt under tyske og norske nasjonalsosialisters øyne. Det ble derfor naturlig at folk reiste østover til andre siden av Varangerfjorden. det var kjent at i bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya bodde det norske familier som snakket norsk og levde på gamlelandets minner, selv om de etter revolusjonen ikke hadde hatt kontakt vestover. Mange kiberginger reiste over til Fiskerhalvøya; høsten 1940 gikk den siste båten. Deretter gikk transportene videre til Murmansk. De som var villige til å kjempe for Sovjetunionen, ble sendt til Norge på spionasjearbeid, mens kvinnene og barna havnet i brakkeleirer og på gårdsbruk.
Da krigen i Finnmark gikk mot slutt fikk kibergværingene i mars 1945 reise tilbake. Mange ble høyt dekorerte for sin innsats under krigen, og soldatene ble godt ivaretatt av de sovjetiske myndighetene. Ved jubileene i 1965 og 1985 fikk flere krigsdeltakere nye påskjønnelser gjennom den sovjetiske ambassade i Oslo. Derimot følte mange seg stemoderlig behandlet av norske myndigheter. Flere som reiste over til Sovjetunionen opplevde å motta Deltagermedaljen i posten så sent som på 1970-tallet.
På Kibergneset ble det under krigen oppført et tysk marinekystfort, MAB 3./513 Kiberg som var operativt fra midten av 1942 til det ble evakuert sent i 1944.
Varanger museum driver Partisanmuseet i Kiberg.
Redigerte tekster fra Wikipedia